Legg deg ned eller sett deg godt til rette.
Om du ligger eller sitter,
Sørg for at din ryggrad er så rett som mulig.
Om du sitter,
Kan du sørge for å holde en oppreist,
Men behagelig stilling.
Lukk nå øynene dine.
Trekk inn pusten dypt ned i magen.
Se for deg en helt vanlig dag i ditt liv.
Hvilke prestasjoner er det som kreves av deg en helt vanlig dag i ditt liv?
Hvilke prestasjoner krever du av deg selv?
Hvilke forventninger og krav stiller du til deg selv?
Hvilke prestasjoner opplever du at andre krever av deg?
Hvilke forventninger og krav føler du at du blir møtt med av andre?
Hjemme hos deg?
På jobben din?
Eller på andre arener der du vanligvis ferdes?
Kanskje er det mat som skal handles?
Lages?
Hjem som skal ryddes og vaskes?
Regninger som skal betales?
Kanskje har du andre mennesker i ditt liv som du føler ansvar for?
Som du må ivareta?
Kanskje du har barn?
Små barn?
Store barn?
Voksne barn?
Barnebarn?
Kanskje har du foreldre eller søsken som du føler ansvar for?
Venner?
Andre mennesker i familien som trenger din hjelp og assistanse?
Kanskje finnes det husstyr hjemme hos deg som skal passes på?
Forskjellige oppgaver som skal gjøres?
Kanskje har du en hektisk arbeidsplass?
Krevende kollegaer eller krevende kunder?
Kanskje er det opphusingsprosjekter som venter?
Utfordringer?
Prosjekter?
Prestasjoner?
Krav og forventninger?
Alt det som du burde ha ordnet,
Som du bare aldri helt får tid til,
Som å sette deg inn i pensjonsordninger,
Begynne å spare,
Sjekke strømabonnementer for å sikre at du har det billigste,
Skifte takstein,
Gå til tannlegen,
Lage album.
Jeg bare nevner noe.
Det er ikke sikkert du kjenner deg igjen i alt dette,
Men kanskje kjenner du deg igjen i noe?
Sitt og kjenn litt på alt dette.
Alt dette som fyller en helt vanlig dag i ditt liv.
Kanskje har du ikke så mange krav og forventninger til deg selv?
Kanskje er det ikke så mye som du behøver å prestere eller mestre,
Eller gjøre,
En helt vanlig dag i ditt liv?
I så fall,
Så bare kjenn litt på det.
Uavhengig av hvordan en helt vanlig dag i ditt liv ser ut,
Så bare sitte og kjenn litt på det som er.
Akkurat sånn som det er.
Om det dukker opp følelser av ubehag,
Så bare våg å la det ubehaget få tre frem.
Det vil tidsnok bevege seg videre og bli erstattet av noe annet.
Og hvis det dukker opp følelser av velbehag,
Så bare la det også komme,
Uten å la deg observere i de følelsene som fremtrer.
Men bare vær en stille observatør,
Som fra sidelinjen observerer hvordan det kjennes ut å være deg en helt vanlig dag i ditt liv.
Det du kjenner på nå,
Det er det vi kaller for orkanen.
Det er alt det støye,
Kaoset som utgjør hverdagen.
Kanskje kjenner du at alle disse kravene og forventningene som du stiller deg selv og som du opplever at andre stiller deg,
Veier tungt på dine skuldre.
Så hva om jeg nå forteller deg at jeg nå skal gi deg verdens beste gave.
Verdens aller beste gave.
Hva om jeg forteller deg nå at for resten av ditt liv så skal du få lov til å gi slipp på alle krav og prestasjoner,
Alle forventninger om å mestre,
Om å få til,
Om å gjøre,
Om å nå mål.
At for resten av ditt liv skal du få lov til å bare være at det eneste du trenger å gjøre nå,
Fra nå av og resten av ditt liv,
Det er noe så enkelt som å puste.
Bare det.
Puste.
Inn og ut.
Inn og ut.
For hvert innpust kan du forestille deg at du trekker inn ny energi,
Ny og livgivende energi.
Og for hvert utpust kan du se for deg at et lag av krav og forventninger løftes fra dine skuldre.
Se for deg at for hvert utpust gir du slipp på den tyngden som tynger deg ned.
Du gir slipp på kaoset,
På støyet som preger deg en helt vanlig dag i ditt liv.
Jeg vil invitere deg til å ta et aktivt valg der du nå bestemmer deg for å ta imot denne gaven som består av at det eneste du trenger å gjøre akkurat nå,
Det er å puste.
Det er nok det.
Det er godt nok.
Og det å puste,
Det tar faktisk kroppen din seg av helt perfekt.
Helt av seg selv.
Og det finnes ingen riktig eller gal måte å puste på.
Kroppen din vet akkurat hvordan og når den skal puste,
Helt uten din innblanding.
Du kan stole på at din kropp,
Den puster helt perfekt.
Helt av seg selv.
Så det eneste du dermed trenger å gjøre,
Det er å være en stille observatør som helt uten å bedømme kroppens evne til å puste og helt uten å ta styringen,
Så bare er du der.
Til stede.
Som et stille vittne.
Og du legger merke til,
Ikke hvordan du puster,
Men at du puster.
Legg merke til hvordan det kjennes ut når luften trekkes inn gjennom nesebordet.
Opp gjennom nesegangen og videre bak i munnhulen.
Ned gjennom pusterøret,
Ned i brystet.
Slik at brystkassen utvider seg og kanskje videre helt ned i magen.
Legg så merke til hvordan det kjennes ut når luften slippes ut.
Opp gjennom brystet,
Så brystkassen senker seg igjen.
Opp gjennom pusterøret og ut av nese eller munn.
Kanskje legger du merke til øresmå forandringer,
Som at luften kjennes litt kaldere ut i det du puster den inn enn når du puster den ut.
La oss nå sitte slik et par minutter og kjenne etter hvordan det er å være når det eneste du trenger å gjøre er å være et stille vittne.
En observatør som legger merke til hvordan kroppen din puster.
At den puster.
Kjenn etter hvordan det kjennes ut å være helt fri for krav,
Forventninger,
Prestasjoner og puste.
Legg merke til at du puster.
Det er nå din viktigste oppgave.
Sammen har du og jeg nå tatt steget ut av orkanen.
Orkanen i form av det tankekjøret.
Alle krav og forventninger og prestasjoner som fyller din hverdag.
Vi har tatt et aktivt valg om å tre ut av denne orkanen og inn i orkanens øye.
For vi inn i enhver orkan så finnes det en kjerne,
Et øye.
Og i den kjernen,
I det øyet,
Så regerer det fullkommen fred.
Denne kjernen,
Den finnes også inni meg og inni deg.
Og når vi velger for noen minutter å legge fra oss hverdagens byrde,
Gjennom å oppsøke stillheten,
Gjennom å legge merke til pusten,
Da befinner vi oss i orkanens øye.
